Hjelseng Gård

På ridestellet skal storfolk kjennes

I gammel tid var sal og seletøy statussymbol som bilen er i våre dager.

Hver voksen mann skulle ha sin egen sal, og jenta skulle helst ha brursal med navn og beslag i messingnagler. Bisselet var ofte pynta med hvite skjell, og på Hjelseng har vi et helt spesielt bissel kalt ormehodebissel. Du finner det i "skapet" på veggen i "stallskjulet" sammen med det andre hesteutstyret.
Under salen lå et saldekken - gjerne hjemmevevd i åklestil.

Skulle man til kirken eller i gjestebud, skulle det være i fin slede eller vogn og med vakkert seletøy. Når det gjelder kjøreutsyr kan stjørdalsbygdene vise til noe av det vakreste som finnes i landet. Men takket være svenske oppkjøpere som reiste rundt i bygdene og kjøpte opp det de fant av gamle ting, er mye av kjøreutstyret på svenske museer den dag i dag. Noe er likevel fremdeles bevart rundt omkring i private gårdssamlinger.

Høvre og boggrei-tre var ofte fint utskårne og malt i gilde farger. Det meste av treskjærerarbeidet er laget lokalt her i dalen. Hestefigurer går igjen, men det vanligste er to løver som biter i et eple eller står vendt mot ei kongekrone. Fargene er gjerne rødt,blått og grønt og løvene er ofte i gull eller gult. Boggrei-tre finnes det igjen på mange gårder, og mange har blitt tatt vare på ved at de er brukt til speilrammer. De med enklest dekor er gjerne de yngste - mens de med stiliserte dyrehoder på toppen gjerne er av noe eldre dato.

Av kjøresleder er stas-sledene de eldste, deretter kommer spiss-sledene og korgsluffa. Sledefellen måtte være feilfri, og finest av allt var det å være eier av en bjynnfell, men det var ikke allemannseie. Lenge etter at det kom vogner på gårdene, var det om sommeren vanlig å bruke hest og sal både til kirka og ellers. Først når karjolen kom fikk de ei vogn som kunne brukes til helg og høgtid, og som var mere komfortabel enn hestesalen. Karjolen kom i 1860-åra, og etter den kom også trilla - beregnet for 2 hester, men den var ikke i bruk til kvardags. Trilla ble benyttet mest til brylupp, og de som eide en slik ble ofte tinga til å kjøre brudeparet.