Slåttonna

Slåttonna

Slåttonna starta som regel første uka på juli og fra gammelt av var dette den mest arbeidskrevende onna på gårdene.
Men selv om det var mye arbeid så syntes folk stort sett det var ei trivelig tid. Solskinn og finvær var det alltid når vi minnes slåttonna i gamle dager....

Slåttonn i 1929. Fra venstre Thomas By, Konrad Hjelseng, Asbjørg Bakken, Olaf Hjelseng og “Gammel-Ola”. Foran står Jon Hjelseng, snart 2 år. Thomas By var gårdskar fra tid til annen. Han kom og gikk litt som det passet, og var til god hjelp i onnarbeidet. Asbjørg Bakken var taus i mange år fra midten av tjuetallet.

Til og begynne med var ljå og rive redskapen, men så kom slåmaskina. Først gikk hesten foran maskina, men etterhvert tok traktoren over. Etter at graset var slått, var det å stappe hull til staurene. Var man heldig kunne det gå an å bruke hullene fra året før. Var man uheldig måtte man stappe på nytt igjen, og var det riktig ille så var det i tillegg så tørt at jorda var spesiell hard. Deretter var det å sette på første tråden.

Slåttefolket møtte opp hver morgen uansett vær. Var det regn ble det å gå med ljåen langs med veikanter og på alle hauger rundt gården. Der ble graset liggende til det var tørt og ble da samlet inn.

Å slippe kyrne ut å la dem gå i “kutrøa” var ikke vanlig. Kyrne sto som regel i “kjør” som ble flyttet daglig. Dette skyldes kanskje at det var arbeidsomt å sette opp gjerde og la kyrne få tilgang til nytt gras hver dag. Det var en jobb å flytte kyrne daglig, særlig om de sto langt unna. Men med ståltråden og strømgjerdet, ble det enklere.

Slåttonn i 1931. Samme besetning dette året som to år før. Bildet er tatt oppe ved Kinnsetskaret (dagens hull 5 på golfbanen)

Fra slåttonna 1931 opp på “vinterjalet” Vi ser sommerfjøset bak
til venstre. Kristine (Kiste) tar omkring hesten sammen med Asbjørg Bakken.

For ungene var slåttonna ei arti tid. Over er det Jon på 2 år som får sitte på hesten. Foran sitter Thomas By. Bildet er fra 1929.

Før ståltråden kom brukte de tau i hesjene. På museet finnes mange meter av dette spesielle tauet. (over) Ståltråd og endpåler finnes det rikelig av også.

Treriva var vanlig. Den vi har er fra Råvands fabrikk i Skjelstadmarka. De lagde også skaft til ljåen og opparbeidet seg et marked som dekket hele landet i en periode.

Tennene i riva røk ofte og i en periode da Gammel-Ola hadde jobben med å sette inn nye, skulle det mot til for å si fra om at det tregtes! Denne jobben var han dreven i og han hadde treklosser liggende som var emner til nye “tenner#