Navnetradisjon
Iver Endresen Ven holdt heimgårdens navnetradisjoner i hevd, og døpte den første sønnen han og Gunhild fikk for Endre (f.1829). Førstefødte datter likeså, Karoline, etter Gunhilds mor Kari. Iver og Gunhilds sønn Endre døde barnløs, men navnet lever videre i Endre Hjelseng (f.1990), seks generasjoner etter Iver Endresen Ven.
Navnetradisjonen på gården Ven er forøvrig verd å nevne. Helt fra 1500 tallet finner vi navnene John og Endre i slekta. Førstefødte sønn i hver generasjon har navnet til sin farfar og far. Broren til Iver, het altså John Endresen Ven, og deres far var Endre Johnsen Ven. Slik er det ubrutt i seks generasjoner bakover i tid, til den første John som levde på 1500 tallet.
( Vinje) Navnet og slekta og gården, var uadskillelige i gamle dager. Det måtte noe spesiellt til hvis ei jente eller en gutt fikk et navn som ikke var brukt før i slekta. De gamle "gikk igjen" i de unge som hadde samme navn, bestefar levde opp igjen i sønnesønnen som hadde navnet hans. Eldste sønnen skulle alltid kalles opp etter bestefaren på farssiden. Det var bare et unntak, - hvis en kar gifta seg med ei jente som hadde gård selv, så skulle gjerne eldste gutten kalles opp etter faren hennes, så navnet kunne følge gården videre. Ble det en motsettning mellom slekta og gården, da vant som regel gården; eller rettere sagt - for husfreden var det best å høre etter kona som gjerne ville ha foreldrene sine oppkallt............... Neste sønn fikk navn etter bestefaren på morssiden, eldste jenta etter bestemora på farssiden, og neste datter etter mormora. Dette var et mønster som sjelden ble brutt. Hvis et barn døde, ble gjerne det neste barn av samme kjønn kallt opp etter det. Hadde morfar og farfar samme navn, kunne det hende at to gutter fikk samme navnet. Det ble alltid spurt om man fikk kalle opp noen, og det var en ære å bli oppkallt.
