Iverendresenvennen

Iver Endresen Ven 

Født: 1788
Død: 1848

Foreldre:
Berit Iversdatter Fornes

Endre Johnsen Vennen           

Iver hadde 4 brødre og var nest eldste sønn av Endre Johnsen Vennen.  Navnet fikk han etter sin morfar, Ivar Gunnarson Trelstad. 

Den 2 år eldre broren John, tok i 1825 over farsgården Ven, mens Iver i 1828 kjøpte gården Fosslia. 

Over: Fosslien Gård slik den var på slutten av 1800-tallet.

Under: Fosslia slik den sto fram helt til på 1980-tallet. Driftsbygningen ble revet i 1986/87. Om vi tenker oss at fotografen av denne bildet sto ved Stokkan skole så vil inngangen til Fosslia Fjellhall ligge litt utenfor bildet ned til venstre. Vi kjenner kanskje gården nevnt som Holand som var siste bruker.

Iver Endresen Ven var en usedvanlig flink håndverker og mange av tingene han laga har vært med på flere bygdeutstillinger. Navnet eller initialene hans er rissa inn på mange gjenstander som nå er å finne på Hjelseng.

Våpen, krutthorn,  kniver, beslag osv er bevart. Se bilde under

Navnetradisjon

Iver Endresen Ven holdt heimgårdens navnetradisjoner i hevd, og døpte den første sønnen han og Gunhild fikk for Endre (f.1829).   Førstefødte datter likeså, Karoline, etter Gunhilds mor Kari.   Iver og Gunhilds sønn Endre døde barnløs, men navnet lever videre i Endre Hjelseng (f.1990), seks generasjoner etter Iver Endresen Ven.

Navnetradisjonen på gården Ven er forøvrig verd å nevne. Helt fra 1500 tallet finner vi navnene John og Endre i slekta. Førstefødte sønn i hver generasjon har navnet til sin farfar og far. Broren til Iver, het altså John Endresen Ven, og deres far var Endre Johnsen Ven. Slik er det ubrutt i seks generasjoner bakover i tid, til den første John som levde på 1500 tallet.                                                                                                                                            

( Vinje) Navnet og slekta og gården, var uadskillelige i gamle dager. Det måtte noe spesiellt til hvis ei jente eller en gutt fikk et navn som ikke var brukt før i slekta. De gamle "gikk igjen" i de unge som hadde samme navn, bestefar levde opp igjen i sønnesønnen som hadde navnet hans. Eldste sønnen skulle alltid kalles opp etter bestefaren på farssiden. Det var bare et unntak, - hvis en kar gifta seg med ei jente som hadde gård selv, så skulle gjerne eldste gutten kalles opp etter faren hennes, så navnet kunne følge gården videre. Ble det en motsettning mellom slekta og gården, da vant som regel gården; eller rettere sagt - for husfreden var det best å høre etter kona som gjerne ville ha foreldrene sine oppkallt............... Neste sønn fikk navn etter bestefaren på morssiden, eldste jenta etter bestemora på farssiden, og neste datter etter mormora. Dette var et mønster som sjelden ble brutt. Hvis et barn døde, ble gjerne det neste barn av samme kjønn kallt opp etter det. Hadde morfar og farfar samme navn, kunne det hende at to gutter fikk samme navnet. Det ble alltid spurt om man fikk kalle opp noen, og det var en ære å bli oppkallt.