Kleivdammen og vannverket
Hell-Sunnan banen ble åpnet til Levanger i 1902. Når jernbanen kom på denne siden av elva og Stjørdalshalsen fikk sin egen jernbanestasjon, kom også behovet for en vannledning som ivaretok vanntilførselen til lokomotivene på jernbanen.
I 1887 kjøpte staten Værnes, og året etterpå kom infanteriet for første gang dit. Værnes vannledning ble anlagt i 1891. Ledningen gikk fra militæretatens dam ved Kleivan til I.R.12 på Værnes.
Det var fra Kleivdammen at jernbanen også anla sin egen vannledning ned til jernbanestasjonen i 1903. Vannet ble oppbevart i et eget vanntårn ved stasjonen. Huseierne på Halsen var også svært interessert i at det ble lagt en vannledning for å sikre vanntilførselen i tilfelle brann.
Denne debatten kom i gang rundt århundreskiftet, og i Stjørdalens Blad fra 1901 går det fram at jernbanen ønsket å samarbeide med sognestyret om finansiering av vannledningen. Dette ble imidlertid nedstemt av sognestyret.
Først i 1911 ble det bestemt at Møssjøen skulle være hovedbasseng for en vannledning fra Dullumsbekken til Stjørdalshalsen. Vannretten til Møssjøen ble kontraktfestet og anbud på stein og sand til oppdemming forelå i 1912. En dam av betong ble bygget samme år. Inntaksbassenget for dette vannverket skulle være i Dullumsgryta (Damfestet), og i 1913 ble området kjøpt av kommunen for tusen kroner.
Selger var Ole I. Dullum.
Arne Dullum fungerte som damvokter både ved Møssjøen og Kleivdammen. Her med barna Margrete og Ole Martin. I bakgrunnen skimtes renseanlegget som lå ved den øvre dammen, mens bua til høyre på bildet lå ved den nedre dammen
Ved utbruddet av den første verdenskrigen stoppet hele arbeidet opp. Først i 1930 kom man i gang igjen. Den 18.april 1932 ble det besluttet å bygge inntaksdammen i Dullumsgryta.
5.divisjon gjorde kommunen oppmerksom på at Militæretatens vannrettigheter i Foslibekken ikke måtte krenkes ved opprettelsen av anlegget. Kleivdammen var som kjent militæretatens og jernbanens anlegg. Fordi militærvesenets inntaksbasseng lå nedenfor kommunen sitt, måtte man sørge for at vannmengden som slapp igjennom til enhver tid tilsvarte det militæret hadde krav på. I 1934 oppnås enighet, og kommunen får ”utta fornødent vann fra Foslibekken i Stjørdal, samt å legge vannledning fra denne til Stjørdalshalsen”.
Det ble da opparbeidet rørledning på til sammen 5790 meter. Stjørdal trerørfabrikk leverte trerørene og støpejernsrørene ble levert fra Trondheim. Alt ifølge anbud. Ingeniør, teknikker og rørleggere ble ansatt. I alt 17 brannhydranter skulle settes opp fordelt over der bebyggelsen var tettest (fra Bjerkan og oppover gata).
Det første vannverkstyret ble valgt i 1935, og dermed var Stjørdalhalsens vannverk et faktum. Under krigen hadde tyskerne planer om å ta over eiendommsretten til vannverket, men gjennom en del forhandlinger ble det til at kommunen fikk beholde eiendomsretten mot at tyskerne fikk fritt vann og at de skulle bekoste oppførelsen av et renseanlegg, noe de også gjorde.
Fra 1947 ble Militæretaten og Norges statsbaner tilknyttet Stjørdalshalsen vannverk, og samtidig overtok vannverket bruksrettighetene over renseanlegget ved Dullumsgryta som tyskerne bygde.